Fysisk intervensjon omfatter bruk av makt og tvang. Det er en overlappende forbindelse mellom fysisk intervensjon og beskyttelse mot vold. Fysisk intervensjon benyttes vanligvis for å stoppe målpersonen fra å skade seg selv eller andre, og i noen tilfeller for å tvinge personen til å gjøre noe mot egen vilje. Vi velger likevel å skille mellom fysisk intervensjon og beskyttelse mot vold fordi det er forskjell i hvilke metoder som benyttes, årsaken til at de brukes, og det juridiske hjemmelsgrunnlaget.

Våre metoder er unike og bransjeledende. Vi har bred støtte blant tusenvis av ansatte innen psykiatri, barnevern, boliger for psykisk utviklingshemmede, demensavdelinger og skoler. Vi har utviklet funksjonelle metoder som gir arbeidstaker betydelig mestring og trygghet. Metodene er lite inngripende, juridisk forholdsmessige, fysiologisk trygge, og har liten risiko for skade på målpersonen og arbeidstaker.

Fysisk intervensjon er et lite regulert fagområde. I mangel av offentlig regulering er det fritt frem for hvem som helst og undervise hva som helst. Mange private og offentlige virksomheter velger også å benytte interne ressurser i slik opplæring. Kvaliteten på slik undervisning er veldig varierende og mangler faglig forankring. Utfordringen er at ledere og tilsynsmyndighetene ikke har nødvendig kompetanse til å vite hva som er faglig forsvarlig, og hva som er mangelfullt, farlig og noen ganger ulovlig.

Fysisk intervensjon er et eget fagområde som krever mye kunnskap og erfaring for å kunne vurdere hva som er minst mulig inngripende, men samtidig funksjonelt. Vi har jobbet med faget siden 1985 og har hele tiden søkt etter kunnskap om ulike program og teknikker. I de fleste program som tilbys kommersielt og internt i virksomheter, er kompetansen på fysisk intervensjon svært begrenset. Teknikker hentes fra kampkunst som Aikido, Judo og Ju Jitsu. Dette er teknikker som opprinnelig ble utviklet for bruk i krig, og for å påføre betydelige skader på motstanderen. Det er bekymringsfullt når et fagområde med slike alvorlige konsekvenser overlates delvis til tilfeldighetene.

I vårt arbeid med fysisk intervensjon jobber vi mye med kartlegging og behovsanalyse av ulike løsninger tilpasset målpersonen og personalets ressurser. Slik tilpasning er spesielt viktig i forhold til barn og psykisk utviklingshemmede. I yrkesgrupper som barnevern og psykiatri må det benyttes mer generiske teknikker på grunn av mangfoldet blant ungdom og pasienter. Men, også her kan det være aktuelt med individuell tilpasning for å ivareta faglig og etisk integritet.

Våre metoder for fysisk intervensjon omfatter:

• Aktiv skjerming (forebyggende)

• Ledsagergrepet (forflytning)

• Støttegrepet (kontroll og nedleggelse og samhandling)

• Primær kontroll grepet (PKG) (alenesituasjon)

• Liggende kontroll (mage eller rygg)

Et omstridt tema innenfor fysisk intervensjon er bruk av mageleie. Det har i Norge de siste årene vært mange påstander om risiko knyttet til mageleie. Dette er et tema som i veldig stor grad er knyttet opp mot noen enkelttilfeller og kommersielle eller faglige interessekonflikter. Vi har undervist i tema posisjonert kvelning (positional asphyxia) og opphisset delirium (excited delirium) siden tidlig på -90 tallet. Status er at bruk av fysisk makt innebærer risiko og det krever mye kompetanse for å utføre fysisk tvang på en faglig forsvarlig måte. Bruk av mageleie er i seg selv ikke en avgjørende faktor for posisjonert kvelning. Hvis personalet i tillegg legger vekt på målpersonen som ligger på magen, er dette ansett som en moderat risiko, men heller ikke dette kan i seg selv forklare plutselige uforklarlige dødsfall.

Andre viktige faktorer som må vurderes er:

• Ansattes egnethet (motorikk og fysikk).

• Tid til opplæring og kvalitetssikring.

• Målpersonens alder, kjønn, fysikk, ferdigheter og aggresjonsdynamikk.

• Formål og målsetting med tiltaket.

• Kunnskap om posisjonert kvelning (mageleie) og opphisset delirium. Spesielt varsel- og faresignaler og potensiell risiko knyttet til ulike teknikker.

• Fokus på forebyggende kompetanse i kommunikasjon, konflikthåndtering og de-eskalering.